Da har Parga-livet startet i 2016. Turen fra Norge til Hellas i gamle Nissan-bilen gikk over all forventning. Startet med Kiel-ferja, som alltid er en avslappende opplevelse med show og god utsikt i baren på toppen. Hans traff en gammel kollega og jeg fikk en prat med herr og fru Sundsby som er foreldrene til Pål’s kamerat, Jan Erik, som var her i Grekerbua sist sommer. Hyggelig!
Vi feide sydover på Tysklands autostrader, som jeg for øvrig er svært lite glad i, det eneste du ser er en lang rekke med trailere i høyre kjørefelt. Overnattet på et kjempekoselig lite sted som het Radeburg like før grensen til den tjekkiske Republikk. Hotel Deutsches Haus kan anbefales. Spiste Eisbein mit sauerkraut i uterestauranten. Hotellet var fylt opp med masse små rare ting, både i vinduspostene og rundt om kring.

Neste dag passerte vi grensen til den tjekkiske Republikk og like over grensen skulle vi betale en vignett (veiavgift) på 15 euro. Men det var da jeg med min smålighet sa at vi gidder ikke å betale for det var ikke kontroll i fjor da vi kjørte her. Uff, men vi ble stoppet av politiet og måtte betale 40 euro i bot, ble litt laber stemning i bilen etter det. Passerte Slovakia på et par timer og litt sure la vi oss inn på et simpelt billig motell i Ungarn. Neste dag kjørte vi gjennom hele Ungarn og passerte grensen til Serbia. Samvittighetsfullt kjøpte vi vignett, men ble det kontroll, neida …. Serbia overrasket meg positivt denne gangen.
Det er tydelig vi har reist en måned senere enn i fjor, for nå var jordene grønne og frodige. Tok tidlig kveld og svingte av til en liten landsby like utenfor Beograd. Tok inn på et tilfeldig hotell og her er grunnen til at jeg har forandret mening når det gjelder Serbia. Vi møtte verdens hyggeligste vertsskap på et ærverdig gammelt hotell med lange tradisjoner. Vi ble vist rundt i vinkjelleren og en kjeller full av skinker som hang i taket, ribber, pølser og massevis av tradisjonell mat. Vi kjøpte en likør som skulle virke som medisin mot struma og halsinfeksjon. Dessuten spiste vi det beste lammekjøttet jeg noensinne har smakt, helt mørt og vi ble spandert på en ekstra øl til maten, de var veldig elskverdige. Broren til direkøren hadde en sønn som var gift med en norsk dame og bodde i Oslo. Han tok like godt og ringte sønnen sin som snakket norsk. Hans og sønnen fikk en prat på telefonen. Dette er virkelig et sted å anbefale, Garni Hotel «Sucevic» (www.suchevich.com).

Veiene var fine, det regnet ikke og vi suste gjennom hele Serbia neste dag. På grensen til Makedonia var vi litt spente, det var her vi trøblet så fælt i fjor. Men i år hadde vi green card og alt i orden og vi passerte tollkontroll uten problemer. Like over grensen fra Makedonia, fikk vi se flyktningeleiren. Et svært område var fylt med telt og folk gikk bare rundt omkring, et fryktelig trist syn.

Tenkte vi skulle ha en overnatting til på turen, men nå var vi i Hellas og øynet å rekke fram samme dag. Vi kom til Parga sent på kvelden. Det var mørkt og høljet da vi kom til porten foran huset vårt, hvor vi ble stående og måpe. Det så virkelig ubebodd ut, porten kunne nesten ikke åpnes for det hadde grodd busker opp av betongen og greinene dekket hele inngangspartiet. Sitrontreet hang med tunge greiner fulle av sitroner. Vi tråkket oss frem til døra og var spente på hvordan det så ut innvendig. Litt innestengt var det, men ellers var alt intakt. Litt fuktighet på ene soverommet, det var alt.
Nå har vi fått bodd oss til, det er kommet varme i veggene. Gamlemor på hjørnet lever enda, måtte inn og drikke kaffe med henne i dag. Alle spør etter barnebarna og lurer på når de kommer. Joda, det er utrolig godt å være tilbake. Nå har Hans vært i båten et par dager, det virker som den også har greidd seg bra gjennom jordskjelv, storm og regn. Da har vi fått en god start på Hellas-livet dette året og gleder oss til tiden fremover! smiley

Ved inngangen til hotellet i Radeburg stod disse tre og tok i mot oss.

I spisesalen på hotell Deutsches Haus – var visst ikke helt ferdig å feire påsken,
Mørkt bilde, men syns det var så fasinerende alt de hadde i vinduskarmen.
Her er vi kommet til Serbia og hotellet Sucevic.
I kjelleren med alle pølsene og skinkene.
Her er like før vi får servert verdens beste lammekjøtt!
Vinkjelleren på hotgellet.
Dette er mannen som ringte til sønnen sin i Oslo.
Vi har plukket sitroner og enda er mer enn halvparten igjen på treet. Naboene kommer stadig vekk og forsyner seg.
.. og slik ser Akropolis i nabotomta ut nå, her var ikke en busk når vi reiste hjem!