28. juli. Avgang Møyhamna kl 12.30. Ankomst Rørvik kl 18.00. Antall nautiske mil:39.
Torghatten stod på menyen i dag. Rigget til syklene og tråkket av gårde etter anbefaling fra en lokal «feskar» i islender og loshatt. Vi syklet ca. en halvtime i opp- og nedoverbakke. Parkerte syklene og la i vei på den godt opptråkkede stien til hullet i Torghatten. Etter en halvtime nådde vi «hullet» som er 160 m langt, 35 m høyt og 20 m bredt. Passasjen var steinete og det lakk fra «taket». Ekkoet gjallet i fjellveggene. Vi måtte selvsagt gjennom fjellet til andre siden. Det gikk en trapp bratt ned, 108 trappetrinn. Fikk tatt bilder og laget en liten varde for så å returnere opp alle trappetrinnene og deretter nedover bakkene igjen. Jammen var jeg glad vi hadde vært tidlig ute denne morgenen! Vi møtte en folkevandring av tyskere på vei opp. Hvordan disse menneskene kom seg opp vet jeg ikke, men mange gikk i pensko og med med stokk. Syklet tilbake til båten – heldigvis mest nedoverbakke på hjemveien.
Dro fra Møyhamna og satte kursen sørover. Kjørte for motor i 6 – 7 timer på stille sjø til Rørvik. Jeg døste i hengekøya med lydbok på øret. Steikte sveler underveis.
Nå er vi i Rørvik og venter på hurtigrutene fra sør og nord.
 |
 |
Dette er sagnet om Torghatten og De syv søstre:
Nord i Hålogaland satt to mektige konger: Våkekallen og Sulitjelmakongen, med Vestfjorden mellom seg. Begge hadde sine sorger. Vågekallen sin ulydige sønn Hestmannen og Sulitjelmakongen sine syv viltre døtre, som han hadde sendt til Landego, hvor også Lekamøyen var.
En kveld får Hestemannen se de Syv Søstre og Lekamøya bade i sjøen ved Landego. Et eneste blikk tenner hans attrå til Lekamøya, og han beslutter å røve henne ved midnatt. Til hest i full rustning, med kappen slengt over skuldrene, jager han sørover. Jomfruene oppdager han, og flykter i all hast til de ikke orker mer, og kaster seg ned ved Alstahaug. Bare Lekamøy fortsetter flukten mot sør, mens kongen i Sømna fjellet står og iakttar den ville jakt.
Da nærmer dagen seg på gyldne skyer og Sømna kongen ser den skuffende beiler legge pilen til buen. Idet pilen suser fra buen, kaster Sømna kongen sin hatt i veien, og redder Lekamøy.
Hatten faller ned ved Torgar, og en stund renner sola, og alt blir til stein…..
